Historie

Slemmestad – en liten historisk oversikt

historie
Før industrien kom til Slemmestad var stedet et lite og fredelig jordbrukssamfunn med noen få gårder. Store Slemmestad var den største, og hadde dyrket mark helt nede fra bukta og opp mot Dambo på vestsida av bekken. Hovedbygningen står fremdeles på Slemmestadhaugen i enden av blokkbebyggelsen på Heimannsåsen, som åsen nå kalles. På den andre sida av bekken  hadde Slemmestad–Ødegården sine jorder nesten ned til nåværende sentrum. Hovedbygningen her eksisterer også fremdeles – tvers over bekken for Rortunet. Nedre Slemmestad lå øverst i det nåværende fabrikkområdet, og det var dyrket mark ned til sjøen også her. Dølstua var også en plass, opprinnelig under Nedre Slemmestad, og våningshuset her står fremdeles, en tømret stue som antagelig er det eldste huset på Slemmestad. Lillelien lå øverst i nåværende Skolebakken, og Slemmestad ungdomsskole og Nilsemarka fyllplass ligger på det som var dyrket mark i Lillelien. Odden var også et selvstendig bruk, og her står fremdeles ”Stinastua” og uthuset igjen. Kirkerud og Berger var selvstendige bruk, likedan Avjordet og Bråtan. Det var bebyggelse i Tåje, Damkleiva, Lille Slemmestad, Jonsrud og Knussestua, dessuten i de forsvunne plassene Roret, Dalengen, Lillejordet og Skjeggerud.

 

 

Nede ved bukta lå det om vinteren lagre av tømmer og ved, som gårdene i Slemmestad og Bøgårdene hadde rett til å skipe ut herfra. Etter at snøen og isen var gått kom det jakter for å kjøpe ved og seilskuter som hentet tømmer og props.
 
Mer om Slemmestad før industrien kan man lese i Gustav Kirkeruds artikkel i historielagets årbok for 1976.

Ved folketellingen i 1865 bodde det 74 personer i dette området. Men Slemmestad har hatt bebyggelse mye lenger tilbake i tiden. Stedet har sitt navn etter det gamle navnet på Bøbekken, som i tidligere tider het Slim. Det er et gammelnorsk ord for slam og dynn, og Slimastadir er det først kjente navnet på stedet ved bekkeutløpet, som den gang lå så langt oppe som ved kirken. Den eldste bebyggelsen hadde vi kanskje i Muskat, et navn som gikk ut av bruk etter at Slemmestad Idrettsforening fikk sitt idrettsanlegg her i 1953. Navnet var opprinnelig Mosketo, og det lå en gård her ved det navnet i tidligere tider. Husene på gården lå kanskje der som idrettsforeningens klubbhus ligger i dag. Beliggenheten kan tyde på at gården kan ha vært den aller første faste bosetting i Slemmestad. Første ledd i Mosketo kommer fra bekkenavnet Mosk, som antagelig kommer fra det gamle norske ordet ”musk”, som betyr yr eller støvregn. Bekken er i dag liten og uanselig, men har tidligere hatt langt større vannføring. Tidligere rant bekken gjennom jordet hvor fotballbanene ligger i dag, og ut over fjellkanten mot Slemmestadveien ved speiderhuset. Herfra rant den i et dypt bekkefar der hvor Rortunet nå ligger og ut i Bøbekken. Andre leddet, to, har på gammelnorsk betydningen avsats eller slette i en bergside

Den gamle ferdselsveien mellom Oslofjorden og Drammensfjorden gikk forbi her. Oldtidsveien mellom Slemmestad og Gullaug i Lier er antagelig blant de eldste veiene i landet. Den er blitt til den gang sjøen var den naturlige ferdselsåren og det knapt nok fantes veier. De veiene som fantes gikk fra sjøen og innover i landet, og det var stier og tråkk som gjorde seg sjøl. Sjøveien mellom Oslo med opplandet omkring og Bragernes gikk rundt Hurumlandet, og det kunne ta tid den gang man måtte basere seg på seil og årer. En titt på kartet viser at man kunne spare mye tid ved å ta snarveien over land. Avstanden er ca. 17 km og den kunne unnagjøres til fots på 4 - 5 timer. Dessuten sparte man penger til båtskyss. Fra ungdomsskolen snor veien seg opp gjennom kleivene til Bø-platået, og denne strekningen er fredet av riksantikvaren. Ca. 100 meter ovenfor ungdomsskolen oppdaget man i 2009 fire gravhauger tett inntil oldtidsveien. Her har det vært fin utsikt over Mosketo og fjorden. Haugene stammer antagelig fra det første årtusen etter Kristus, og viser at både Muskat og oldtidsveien er minst like gamle. En fyldig artikkel om Bøkleivene finner man i historielagets årbok for 2010.

Å brenne kalk var opp gjennom middelalderen en viktig bigesjeft ved gårder hvor det var kalkfjell. Kalken ble brukt til muring, og god kalk var et meget holdbart bindemiddel. Innover i Asker og Bærum, hvor det er mye kalkholdig fjell, var det mange kalkovner. På Slemmestad ble det også brent kalk. I 1887/88 hadde gårdene Store og Nedre Slemmestad en ny kalkovn under oppførelse. Det hadde de såkalte skåningene merket seg. De hadde den gang fire sementfabrikker i Sverige, og de fant ut at det i fjellet på Slemmestad var store og drivverdige forekomster av råvarer til sementproduksjon. De kom med gode tilbud på gårdene i området, og fikk i 1888 kjøpt Store og Nedre Slemmestad, Lillelien og Odden. De stiftet Christiania Cement Aktie-Bolag, og etter omfattende anleggsarbeider satte de i gang med produksjon av såkalt Portland-sement. Det ble også bygget et teglverk og en tønnefabrikk.  Kalksteinen i området var imidlertid vanskelig å bruke i sementproduksjonen, og i 1892 gikk selskapet konkurs. En gruppe norske investorer så imidlertid mulighetene og overtok boet. De stiftet Christiania Portland Cementfabrik A/S, skjøt inn ny kapital og startet opp med ny drift i 1893.  

Det nye selskapet skulle også få problemer, hovedsakelig på grunn av at kalksteinen ikke var av nødvendig kvalitet. I 1895 kjøpte man derfor Langøya i Holmestrandsfjorden. Der var det fra gammelt av flere kalkovner, og det var god kvalitet på steinen. Her ble kalksteinen hentet helt til sementproduksjonen på Slemmestad ble innstilt i 1985. Da var det tatt ut 47 millioner tonn stein på øya. I dag er Langøya deponi for problemavfall.

Det lille bondesamfunnet på Slemmestad kunne ikke dekke det store behovet for arbeidskraft som oppsto. Men etter hvert som det ble kjent at det var arbeid å få på Slemmestad, kom det folk hit. Var det først kommet én, så spurtes det i hjembygda, og mange kom etter. Formannen på tønnefabrikken, Knut Hansen, fikk så mange hit fra sin hjembygd Odalen, at det satte sitt preg på stedet, og på østsiden av Bøbekken, fra sentrum opp til Ødegården, ble det kalt Odalen fordi det bodde nesten bare odølinger der. Nå heter det Odalsveien her. I Sverige var det ikke så lett å få arbeid, og det kom mange svensker hit, som har tallrike etterkommere på Slemmestad. Mange rallare fant også arbeid her.    

De mange arbeidere skulle også ha et sted å bo, og det ble bygget flere arbeiderboliger. Leilighetene var små, de fleste med ett rom og kjøkken, og det kunne da bli nokså trangt, for det var ofte store familier. Allikevel var det mange som tok inn losjerende for å spe på lønninga. Etter at kommunen kjøpte opp Ødegården og i 1917 begynte å utparsellere tomter, var det mange som fikk bygget seg egne boliger. For fabrikken var det en fordel at arbeiderne hadde egne boliger, og de tilbød både gratis tomt og hjelp til husbygging. Allikevel var det mange som foretrakk å bo til leie, for fabrikken tok en meget lav husleie.

Folketallet økte raskt, og det var mange barn. I 1896 ble Slemmestad egen skolekrets, og i 1899 ble det bygget skole, som allerede i 1910 ble påbygget. Da bodde det 641 personer i Slemmestad. Denne ble også raskt for liten, og i 1917 sto Nyskolen ferdig. Den holdt som barneskole frem til 1989, da den nåværende barneskolen ble innviet.

Slemmestad arbeiderforening ble stiftet i 1896 og ble en faktor som fabrikkledelsen etter hvert måtte regne med. De fikk også bygget Folkets Hus, eller Lokalet som det også ble kalt, i 1900, og det ble etter hvert tilholdssted for mange foreninger, foruten at det ble brukt som festlokale. I 1916 kom kinoen, og etter at det ble bygget en ny og stor kinosal i 1925, var det den eneste ordentlige kinoen i bygda inntil kinodriften ble nedlagt i 1989. I 1949 kjøpte arbeiderforeningen eiendommen Skogsborg mellom Åros og Sætre, og det ble et meget populært feriested for medlemmene. Etter at sementfabrikken ble nedlagt ga arbeiderforeningen stedet til en stiftelse som styres av kommunen og arbeiderforeningen i fellesskap.

Idrettsforeningen startet først som en fotballklubb, og de hadde ei løkke å spille på innerst i bukta. Siden fikk de en grusbane der hvor det hadde vært leireuttak til teglverket. Den fungerte helt til det nye og flotte idrettsanlegget i Muskat, som etter 20 000 dugnadstimer og god støtte fra fabrikken, ble åpnet i 1953. Her var det gressbane, treningsbane, friidrettsanlegg, tre tennisbaner, svømmebasseng, to hoppbakker og en friluftsscene med danseplan. I dag er det meste av dette borte og erstattet av kunstgressbaner og ballbinger samt Slemmestadhallen.

De tre sementfabrikkene i Norge, Slemmestad, Brevik og Kjøpsvik hadde fusjonert i 1967, men på 80-tallet førte markedsforholdene til at man bestemte seg for å legge ned en av fabrikkene. Valget falt på Slemmestad, noe som førte til store protester fra lokalsamfunnet. Fabrikken hadde vært en trygg og god arbeidsplass, og det var for eksempel aldri noen som klaget på støvplagen fra pipene. Hele lokalsamfunnet var bygget opp omkring fabrikken.
Men i 1985 ble ovnene stanset. Maling av klinker fortsatte imidlertid fram til årsskiftet 1989/90. Størsteparten av fabrikken ble revet, og i dag drives restene som en distribusjonssentral for sement til det sentrale østlandsområdet

Norcem var på denne tiden en del av Aker-konsernet. Etter nedleggelsen solgte Aker ut all eiendom som ikke var relatert til den videre driften. Det har vært mange investorer involvert. I dag eies mesteparten av sentrum og bygningsmassen langs Vaterlandsveien av Slemmestad Brygge. Resten av eiendommene eies i dag av DnB gjennom sitt datterselskap DnB Eiendomsutvikling AS, etter at banken slo den forrige eieren, CM-NOR, konkurs i 2004. CM-NOR var da i gang med å bygge på Heimannsåsen. Dette prosjektet ble solgt, og videreføres i dag av OBOS. Det gamle fabrikkområdet ble leid ut til Kranor, som nylig har fått fornyet leiekontrakten for sitt kranlager her til ut 2014. I mai 2012 la DnB sine eiendommer ut for salg, og hadde forhandlinger med en rekke interessenter. Salgsplanene ble imidlertid trukket tilbake på slutten året. Dermed ser det mørkt ut for ”Slemmestad 2020”. I kommunedelplanen for Slemmestad ligger fabrikkområdet først i utbyggingsrekkefølgen, men DnB Eiendomsutvikling har ennå ikke kommet opp med noen planer for utviklingen av dette sentrale området.

Mer om Slemmestads historie kan du finne i Terje Martinsens bygdebok ”Røyken. Bygda og menneskene”, og ellers i Røyken Historielags årbøker og Bygdemagasinet. På www.historielaget.no finner du artikkelregistre under ”bøker og skrifter”.

Røyken Historielag
Harald Melvold

Kilder:
Terje Martinsen: Røyken. Bygda og menneskene
Gustav Kirkerud: Diverse artikler i historielagets årbøker for 1976, 1980 og 1989
Harald Melvold: Bøkleivene. Historielagets årbok for 2010
Christiania Portland Cementfabriks 50-års jubileumsskrift

View the embedded image gallery online at:
http://www.slemmestad2020.no/index.php/historie#sigProIde4ebca8fc2

 

royken

slemmestadbrygge logo

pias

I samarbeid med:

bfk logo footer

 

 

husbanken footerlogo

 

blackpatch